Liljan Uti Dalen Alf Prøysen

Det vokste opp en lilja uti dalen
En liten blomsterterne der opprandt
Jeg stansede og så på denne ternan
Til tårene på mine kinner randt

Min fader og min moder ere døde
Og de levnede så lite efter sig
Og derfor må jeg henge i å trele
For ei at traske vandringslivets sti

Ja, mange haver rikdom hеr i verden
Som perlеr og det rødeste gull
De får dog intet annet efter døden
Enn svøbeklut og tre skuffer muld

Se Lasarus han var jo så fattig
Han levde her i verden i stor trang
Han fikk nok ingen kostelig begravelse
Men englene i himmelen, de sang

Lilla vennen haver mig overgivet
Fordi jeg så fattesligen var
Og derfor må hun søke seg en annen en
En annen en som rikdommen har

Nu går jeg og tenker kun på henne
Thi' hun sto mitt hjerte like nær
Fattigst ble jeg først på denne jorden
Da jeg mistet den jeg evig holder kjær