Den Lystige Ungersvend Alf Prøysen

Nu jeg vandrer omkring som en lystig ungersvend
Er forlatt av min pige og min lille, kjære venn
Men jeg er ei forknytt og av sorgen kuet ned
Tripper lett på mine barfota ben

Med min vandringsstav i hånd og med ranselen på min rygg
Og med fillete bukser og en jakke som er stygg
Uten strømper og sko er jeg en nett liten en
Tripper lett på mine barfota ben

Når jeg kun var tyve år, jeg da giftetanker fikk
Jeg valgte meg en pige, og til pigen jeg gikk
Jeg ville spørge henne om det ikke kan gå an
Å ta meg hjem som sin barfota mann

Jeg til den pige gikk, fikk mitt ærende utført
Men så hendte der seg noget som var ganske uhørt!
Jeg fikk nei av den pigen som jeg syntes var så pen
Og det var blott for mine barfota ben

Men hun sagde da til meg; "tror du dette kan gå an?
Tenk at gifte meg bort med en barfota mann
Nei, den gutten jeg vil ha må ha strømper og sko
Ei gå barfota hem til mitt bo!"

Og med denne beskjed måtte jeg så reise bort
Under foten var det hett og for øyet var det sort
Jeg fikk nei ut av den pigen jeg syntes var så pen
Og det var blott for mine barfota ben