N’Johannes Alf Prøysen

I æille store viser er det støtt litt harselas
Om Gerhardsen og Bondevik og Lyng
Så sæint dom kæin bli hengt ut tel litt gapglis er det stas
Og stor suksess får hæin som står og syng
Ja, dom ska harpeseres for æilt gæli i vårt Iæinn
Men je, je kjinne tel en æinnen mæinn!
Åffer kæin dom æiller ta'n Johannes en gong?

D'er gutten som kæin smyge
Forsvara seg og lyge
Og spankulere fri og frank og lystelig og fjong
Hæin greie æille svinger, for'n har no ved seg
Og såmmå å'n gjør så har'n lykka med seg
En synder fakkes da og nå
Som folk kæin henge hatten på
Men åffer kæin dom æiller ta'n Johannes en gong?

Når sammarsnatta ligg og drømme donkelblå og fin
Og æille jinter sæv for åpent glas
Så er det klart at mæinnfolka vil prøv' å kåmmå inn
Tel vakkerarm og jintebarm og fjas
Men inni gangen ligg det støtt et bikkjeskinn på lur
Som glæfse vilt og tæk dom etter tur!

Åffer kæin dom æiller ta 'n Johannes en gong?
Å nei, da høll dom kjæften
Og merkje itte tæften
Så hæin spasere like inn så fin og fiks og fjong
Hæin dåre æille jinter, for'n har no ved seg
Og såmmå å'n gjør, så har'n lykka med seg
Og jinten peke villig vekk
Ut dom som ska få farskapstrekk
Men åffer kæin dom æiller ta 'n Johannes en gong?