Frida Tusenfryd Alf Prøysen

La andre synge viser om kjærlighet og dyd
Jeg  nynner mine strofer om a Frida Tusenfryd
En  kvinnelig Napoleon som sto i positur
Med handa inn på barmen sin, og hatten litt på snurr
Du fagre Frida Fant som alle hjerter vant
Når  taterfargen frasa under skjørtets frynsekant

Hu  var av Manseslekta og dro fra sted til sted
Med mangen trofast buro hu i lyngen slo seg ned
Men  støtt når dagen grydde og nattens rus forsvant
Man savnet både jenta og litt jordisk gods iblant
Men ska vi tala sant‚ du fagre Frida Fant
Så ga du alltid tateren en himmelsk natt i pant

Jeg  husker du en høst hos han Skredder-Hans fikk bo
Og presten kom og tordnede om svovelpøl og glo
Du felte angerens tårer og fulgte da han gikk
Mens tusen røde jækler dansa can-can i ditt blikk
Og prestens syndefall ble tap av sognekall
Den gang de fant et taterskjerf i prestegårdens stall

Du snedig var som regel og slapp fra det overalt
Selv den gang lovens lenker mot din stolte nakke smalt
Med lensmann sjøl som vakt du i cella fikk ditt ly
Og ble din egen kausjonist før neste morgengry
Ja‚ dine hete blikk til sjelens dybder gikk
I kjærlighet og femkort tok du alltid siste stikk